Hannaleena Heiska

Det følgende er en introduksjon til Hannaleena Heiskas utstilling «Soul on Fire», Porsgrunn kunstforening, som åpnet 22. oktober 2011.

Det endret min umiddelbare oppfatning av Hannaleena Heiskas malerier da jeg fikk vite at hun maler dem i én intensiv økt; basert på ideer og bilder hun har samlet inn men uten først å skissere ut noe motiv, maler hun dem i én sammenhengende, konsentrert og intuitiv omgang.

Det forteller oss også mye om en kunstner, det paradoksale forholdet i maleriene mellom motivene – med sine tunge symbolske betydningslag, som virker så premediterte, så fabulerende, mens de i sin tekniske utførelse, i penselstrøkene nettopp virker så spontane og intuitive. De er som syn – som glimt av noe som til vanlig er utilgjengelig for oss.

For de er heller ikke som fortellinger eller metaforiske fabler vi kan begripe, selv om de på sin måte er fabel-aktige, med sine merkelige og ofte makabre sammenstilllinger av dyr og mennesker, i golde landskap og miljøer, og med forunderlig velkjente symbolske elementer fra vidt forskjellige miljøer, tider og kulturer.

Snarere viser maleriene oss en tilstand – et øyeblikk av mørke, uutgrunnelige følelser og stemninger. Umiddelbart vil man være fristet til å bruke et ord som «drømmelik», men så ser man nærmere på bildene og ser penselstrøkene, de tynne slørene med maling som ligger som lag på lag, vi ser der det er malt feil og malt over, og der det er risset inn med penselhåndtaket i selve malingen, og gjennom det hele kan vi se teksturen av treplatene Heiska har malt på og drømmeillusjonen brister.

En malers «følsomhet» – for å låne et begrap fra Romantikken – viser seg nettopp i penselstrøkene. Her vitner de om en følsomhet for krefter i naturen som kulturen aldri helt klarer å temme. Vi ser det kanskje best her i de to bildene av fugler og/eller flaggermus her – «Portrait I» og «Portrait II». Det er ikke malt fugler og flaggermus som flakser med vingene; vi ser knapt dyret, vi ser bevegelsen, den er fiksert i maling og pensesltrøk, som om bare dyrenes egenskaper, dens kraft, er tilbake.

Vi vet ikke helt hva vi ser på når vi ser på Heiskas malerier, fordi motivene er så fantstiske og fordi referansene er så mange og i mange tilfeller så entydig motstridende, at vi forykkes i møte med dem. Figurene er dyr eller også menneskelige; de poserer, de er tattoverte og illustrerte, de stirrer på oss med uutgrunnelige blikk. De er dyr men de er ikke bare dyr og de er slettes ikke bare menneskelige. Og referansene hentes fra ulike tider og steder, og møtes i en verden som ikke er vår og i en tid som er der på den malte flaten – nå.

Noe som også er et paradoks, i og med at Heiskas bakgrunn og referansegrunnlag er svært moderne og urban – hun lar seg inspirere av gatekunst, av film og plakater, av kitch og populærkultur, av goth-kultusen og heavy metalens ikonografi.

Mennesket er som kjent et tenkende vesen; vi reflekterer over vår egen forgjengelighet, og dét – sier ikke bare filosofene men også biologene, skiller oss fra dyrene.

Men dyrefigurene i Heiskas bilder er ikke passive, refleksjonsløse objekter fanget i en fantastisk forestillingsverden; de synes å besitte en kraft og en selvstendig intelligens, de har personlighet, ville man sagt om et menneske, og nettopp gjennom det gir Heiska oss et glimt av noe evig og noe ubegripelig.

Og begrepet «ubegripelighet» er et fellestrekk for alle Heiskas arbeider. Og det ubegripelige her er at det ikke eksisterer noe skille mellom vår verden og fabelverdenen, mellom mennesket og dyret, mellom kropp og åndelighet.

Jeg – for min del – minnes en passasje fra Shakespeares skuespill «Hamlet», der skuespillerne har kommet til Helsingør slott og Hamlet belærer dem om skuespillerkunsten – at dens funksjon er «to hold as ’twere the mirror up to nature…». Jeg minnes dette fordi meningen med Hamlets utsagn så ofte blir feiltolket: Det handler ikke om at skuespillerne skal representere verden rundt seg, eller å se på seg selv i lys av naturen – slik vi i det moderne dramaet fremdeles reflekterer over mennesket plass i verden – fordi på Shakespeares tid eksisterte det ikke noe slik skille. Mennesket var ikke løsrevet fra verden det levde i, det var ikke noe «jeg» kontra «det» – naturen var i mennesket og mennesket var natur. Hamlet ber dem se inn i seg selv og bruke sin naturlighet i sin kunst! Det dekartianske skillet der mennesket plutselig stiller seg utenfor skaperverket – som et selvstendig subjekt – og dermed kan definere sine egne grenser og forestillinger uberoende naturen, eksisterte ikke på Shakespeares tid – og de syntes heller ikke å eksistere i Heiskas arbeider.

Det er som om Heiska tar oss med tilbake til en tilstand før dette skillet oppstår, der naturen og det dyriske like mye er i mennesket som kulturen er det. Og det er nettopp denne naturen som skaper de foruroligende og skremmende synene vi ser på veggene rundt oss her – fordi den er blitt oss fremmed.

For vi ser i selve det maleriske, i penselarbeidet, et reflekterende menneske, men ett som lar det dyriske tre frem og vi ser det makabre resultatet av å legge fra seg kulturens forsvarsmekanismer og la transen, intuisjonen, ta overhånd i den tiden det tar å male et bilde.

Man kunne tro at Heiska for eksempel henter instpirasjon fra urbefolkningers sjamanistiske tradisjoner, som vi finner klare elementer fra i maleriene, som en slags primal tilstand, et et sjamanistisk syn som gir et unikt blikk inn i en hinsidig verden. Men ikonografien i bildene er altså hentet fra populærkulturen, fra Heiskas urbane referansegrunn og som sådan antar den – i ordets egentlige betydning – en ironisk mening, som et bevisst uttrykk for flertydighet.

Med dette stiller Heiska seg midt i en nordisk bevegelse som noen ynder å kalle «Romantismen» – en bevegelse som også har markert seg sterkt i norsk kunst de siste årene, med kunstnere som Sverre Malling, Martin Skauen og Johannes Høie. Her er det det håndverksmesige og de tradisjonelle teknikkene som står i fokus, en figurativt fundert motreaksjon mot konseptkunsten, forent med et urbant moderne og personlig symbolsk uttrykk der referanserammene forutsetter kjennskap ikke bare det mytologiske eller kunsthistorien, men også til miljøer og kulturelle bevegelser som gjerne befinner seg i randsonen av det folk til hverdags omgås med.

Dette er forsåvidt ikke noe nytt i kunsthistorien, og «romantismen» er da også heftig kritisert for å være reaksjonær og tildels svermerisk. Men den er et resultat av en moderne sampling-kultur, som bryter ned estetiske og kulturelle terskler, og dermed oppløser kulturbetingede sosiale koder.

Vi kunne for eksempel forklart de mange symbolske døds-elementer i Heiskas bilder ut fra renessansens memento mori-signaturer, «husk at du skal dø» eller romantikkens og symbolismens melankolske og makabre dødslengsel. Mennesket er seg alltid bevisst sin forgjengelighet. Man må da huske på at innenfor f.eks. heavy metal-sjangeren har dødssymbolikken en annen funksjon; det er et symbol ikke bare på leflingen med undergang men like mye på tilhørighet. En hodeskalle er ikke lengere bare en hodeskalle – dens symbolske verdi er i beste fall tvetydig. Motivenes symbolske verdier skal ikke så mye oppfattes som eksistensielle erklæringer men som tegn på kulturell tilhørighet.

Dette frister en – igjen paradoksalt nok – til å gå til kunsthistorien, for på slutten av 1800-tallet oppstod det en bevegelse som en forlengelse av romantikken – Symbolismen – en reaksjon mot Naturalimens og realismens forklaringsbehov, som gjorde kunst til dokumentasjon.

Mange kritikere har villet knytte Heiska opp mot en moderne variant av denne bevegelsen. Symbolismen brakte det mystiske inn i malerkunsten, de symbolistiske malerne brukte mytologi og drømmebilder for å anskueliggjøre ideene, de pakket maleriene fulle av symbolske objekter og firugrer og personliggjorde dermed en hel kulturhistories

Det er ikke til å unders over at Symbolismen etterhvert glir over til å bli surrealismen, som igjen glir over og danner et grunnlag for Absurdismen – og så er vi tilbake i sfæren av det ubergripelige.

Og tilbake igjen ved Heiskas transelinknede arbeider, som synes å finne slin plass i et estetisk landskap der åndelighet, det spirituelle, regjerer, men ikke med referanser til romantikkens mørkere, gotiske sider, men med inspirasjon fra og referanser til vår tids populærkultur.

Altså undergraver de symbolske elementene i Heiskas malerier, motivenes – i anførselstegn – åndelige eller drømmelike karakter; det som kunne blitt svulstige beretninger om transcendental spiritualitet a la romantikkens gotiske strøminger eller Symblistmen, blir istedenfor en lek med tilskuerens evne til å selv oppdage forbindelseslinjene i referansenes merkelige og ofte slående sammenstillinger.

De verk som utgjør denne utstillingen er nesten alle av nyere dato. I tidligere arbeider kretset Heiska stadig rundt en slags uavklart og ukomfortabel symbiose av menneske og dyr, portretter av dyriske figurer med masker, fantastiske figurer i golde, øde landskaper. De var som statiske portretter av en evigvarende tilstand.

I sine nye arbeider går hun et godt skritt vidre og det er således interessant å se at hun lar mennesket og det menneskelige gå i oppløsning.

I bildet som har gitt denne utstillingen dens tittel – «Soul on Fire» – er mennesket borte, bare hylsen, staffasjen, er tilbake, som en kokong etter at sjelen har brutt seg fri. I et annet monumentalt arbeid her – «All Hallows Eve» – er det menneskelige er blitt et ubstemmelig mørke, drapert med en hvit, apeliknende figur, et skremmende og visjonært arbeid der den animalske kraften antar enda mer truende former enn tidligere.

Det er som om de dyriske kreftene – når mennesket faller fra – får friheten til å finne nye og enda mer foruroligende former.

Heiska beveger seg gjennom en verden der de primære kreftene viser seg å være bestandige, evige, der det dyriske er før språket, før betydningene. En verden som mennesket kun får ha en ytterst flyktig kontakt med, men som vi gjenkjenner og har en tilhørighet til, fordi den låner våre symboler.

Man kan å gå til kunsthistoriens melankoli og se på Heiskas arbeider som en trussel om død, men ser man nærmere etter bærer de også i seg et håp om liv. Men – er det som om Hannaleen Haiska sier – bare om du er villig til å ofre alt menneskelig …