Det følgende er et foredrag jeg holdt i forbindelse med åpningen av Behzad Farazollahis utstilling «American Rhapsody» på Porsgrunn kunstforening, 18. september 2010.
x
Det er fristende å snakke om den amerikanske drømmen, om den store reisen når man ser Behzads Farazollahis bilder her idag og vet at mange av dem er tatt på en fem ukers reise gjennom USA. Navn som Robert Frank, Ed Ruscha, Lee Friedlander, Walker Evans, Stephen Shore er navn man kunne trukket paralleller til.
For det er få ting som appellerer mer til vår sans for det mytiske når det gjelder fotografiet som kunstform enn dokumentasjonen av reisen, den episke amerikansk road trip.
Behzad Farazollahi er en iranskfødt nordmann på reise i USA, og ser et ikonisk samfunn gjennom en annen kulturs linse. Men det er tross tittelen – American Rhapsody – mye som peker på at denne utstillingen kan ses som noe mer enn bare nok en amerikansk tilstandsrapport.
For mer enn om reisen i seg selv, handler denne ustillingen om helt essensielle aspekter ved fotografiet som en form for synliggjøring.
For denne utstillingen understreker at fotografiets karakter syntes naturlig å henfalle til det topologiske, til fotografiet som først og fremst en
en avslørende metode av sammenhenger og likheter i verden rundt oss.
Og vidre at det ligger i fotografiets natur å vake rundt i skjæringpunktet mellom det mekanisk dokumenterende på den ene siden og det subjektivt dokumentariske på den andre siden. Eller midt mellom realisme og iscenesettelse, for å si det på godt norsk. Det er valget som er fotografensblikk, syntes Behzad Farazollahi å si til oss med disse bildene.
Behzad har sin bakgrunn bla. som krigsfotograf for Bergens Tidende og Klassekampen. Han har nok sett sin andel jævelskap. Her stiller han ut bilder som ved første øyekast er blottet for det dramatiske; de er mer å regne som understatements og er ikke preget av krigsfotografiets eller actionfotografiets voldsomme hendelser.
*
Utstillingen består av tre serier, og av tre distinkte stilretninger innefor fotografiet: dokumentarfotografiet, iscenesettelse og det konseptuelle verket. Titlene SILENTIUM, SATORI og AMERICAN RHAPSODY sier mye om serienes fokus.
SILENTIUM er klassisk dokumentarisk fotografi. En serie som tar for seg stillhet, stillstand. Altså det motsatte av bråk, larm og handling.
Behzad tar bilder av høyst ordinære steder og situasjoner, som syntes å ha kommet til et slags endepunkt; de har sluppet opp for utviklingsmuligheter. Denne typen registrering av stillstand som en tilstand har i likhet med Behzads to andre serier her, en dyp forankring i fotohistoriens annaler, her via moderne mestere som William Eggleston og Stephen Shore og like tilbake til pioneren Eugene Atget, som på slutten av 1800-tallet gikk rundt i Paris og fotograferte i bakgatene, i deler av byen som senere skulle bli revet. Det er bilder som i dag er ladet med en vemodighet, som et slags drømmesyn av en verden som ikke lengre eksisterer. Slik også i Behzads bilder; det som engang skjedde her kommer aldri til å skje igjen.
*
Når fotografiets trohet mot det det observerer pares med fotografens «staging» oppstår en lek, en løgn, en vekkelse. En av fotokunstens kjæreste uttrykksformer, er iscenesettelsen. Men iscenesettelse står i sterk kontrast til et av fotografiets estetiske kjernemomenter: Øyeblikket.
En fotograf som skapte skole med sine tanker omkring øyeblikket, var Henri Cartier-Bresson. Hans maksime om «det avgjørende øyeblikket» har kanskje mer enn noe annet estetisk moment formet måten vi i moderne tid både tar og ser på bilder: Bildet skal fange «øyeblikket «- det magiske, det særegne, det fortellende og avslørende øyeblikket.
Men nesten like ofte som Cartier-Bresson siteres, misforstås han. For øyeblikket kan ikke bare fanges, det må også skapes. På sin reise gjennom USA fikk Behzad tilfeldige mennesker til å stanse, til å ta med en finger på en gjenstand, til å stå så lenge at de glemte fotografen og ble oppslukt av gjenstanden, av situasjonen, og kom i en tilstand som skapte et øyeblikk som kameraet kunne dokumentere.
Tittelen på serien SATORI er et begrep hentet fra den japanske zen-buddhismen og påpeker øyeblikket da den klargjørende, opplyste tanke oppstår.
I zen-budhismen er denne opplyste tanke individuell, den er subjektiv og ikke generell. Hvordan vi dermed oppfatter «øyeblikket» er noe kameraet ikke kan fange; det kan bare dokuemtere det generelle, det synlige. Selv i en bevisst iscenesettelse som dette kan det bare late som om det dokumenterer reaksjonen, eller anstrøket av en indre tilstand. Behzads bilder blir som et fluksus-øyeblikk: Vi ser en tilstedeværelse, en tilhørighet med en situasjonen mens grensen mellom handlingen og motivet viskes ut.
*
Vi har alle bilder fra avgjørende hendelser og øyeblikk i livet. De er som regel alltid tatt av andre. Og noen avgjørende øyeblikk er mer avgjørende enn andre.
I serien American Rhapsody – som har gitt denne utstillingen dens tittel – er det bilder funnet på nettet som utgjør materialet.
4 store sammensatte bilder, hvert at dem fylt med anonyme ansikter, grelt belyste, på rekke og rad. En form for deadpan, automatisert portrettfoto. Ved første øyeblikk kunne dette vært passfoto eller bilder til en Facebook-profil. Men vi vet bedre. Det er arrestasjonjsbilder – mugshots – hentet fra amerikanske politistasjoners nettsider. Der legges bildene av arresterte ut med fullt navn, adresse og forbrytelse – denne samlingen portretter blir i seg selv et portrett av kontrollsamfunnets paranoia og behov for offentlig uthengning som et mislykket prevantivt skremselsgrep.
Behzad har gjennomgått 40 000 arrestasjonsbilder og valgt ut 1288 bilder fordelt på de fire oppslagene. Det er en serie som vekker åpenbare etiske problemstillinger. En ting er om det er riktig å henge ut mennesker offentlig på denne måten, før rettsak og domsfellelse? En annen er om det er riktig å bruke dem i et kunstverk på denne måten?
I denne sammenhengen er personene uten biografiske data, uten informasjon om ugjerningen, og er dermed på én måte anonymisert. Selv fotografen her er anonym; en offentlig ansatt funksjonær.
American Rhapsody er et verk som lar oss få spekulere i hvem disse menneskene er, hva de har gjort, hva som har skjedd med dem. Det er et verk man kan dvele lenge ved og la fantasien få komme med forslag.
Når vi studerer følelsene i ansiktene ser vi skam, frykt, usikkerhet. Vi forstår hvorfor. Men det er også personer her som smiler. Og jeg spør meg selv, Hvorfor smiler noen i en sådan stund? Fordi man blir fotografert. Vi er opplært til å smile når noen tar bilde av oss.
Men det vi måtte tenke om disse personene er preget av det vi vet. De ansiktene vi ser former det mennesket vi skaper et bilde av, for fotografiet som portrettkunst – uansett sitausjon – er uløselig knyttet opp til individualitet, og dermedidentitet.
Dette oppsettet bringer tankene mot måten et portrettfoto synliggjør individet på og gjør dette individet særegent. Men denne oppstillingen gir også portrettene en tvungen likhet, tross invidviduelle trekk, og gir verket dermed et absurditetens preg.
Står vi tett opptil Behzads verk ser vi den individuelle personen, vi kan studere fysiologien, se særegenhetene i utseendet, og lese følelsene i ansiktet. Dette var kriterier for Behzad da han valgt ut nettopp disse 1288 portrettene fra nettet.
Men går vi noen skritt tilbake forsvinner individet i massen. Kjønn, hudfarge, alder viskes ut. Vi ser istedenfor mønstre. Vi ser likheter og sammenhenger. Den ulikt belyste nøytrale bakgrunnen lager linjer gjennom oppsatsene, de med blå klær trer plutselig mye klarere frem enn andre, det samme gjelder de med bar overkropp.
Anonymitet kan i denne sammenheng godt ses på som en frihet – og paradoksalt nok det personene i disse bildene vel aller helst ønsket seg: Å få være ukjente. Forbrytelsen har ikke et ansikt, er en kjent metafor.
Behzads serie viser oss at det ikke er tilfelle. Å offentliggjøre arrestasjonsbilder på nettet med fullt navn, med adresse og ugjerning er å gjøre individet offentlig, og ekstremt synlig det ugjerningspersonen ville holde skjult. Det er de som ikke vil bli sett som vi står her og ser på.
Men, det er også verd å tenke på at det egentlig ikke er noe som skiller disse ansiktene fra hvilken som helst annen samling ansikter, med ett eneste unntak:
Likhet. Men her ikke likheten de kriminelle seg imellom, for den er kunstig – men de kriminelles likhet med oss, likheten med tilskueren. For det eneste som skiller oss fra dem er deres forbrytelse. Og dermed måten vi ser på dem på. Vi ser likheten men oppfatter ulikheten.
Behzads konseptuelle bildeserie blir således ikke et spørsmål om en særlig visuell stil eller avansert uttrykksform men et spørsmål om en mer generell estetisk og etisk bevisthet, en tilstand, om man vil, der like mye er overlatt til tilskuerens blikk som til kunstnerens valg.
Tom Løberg 