Aforismer og anekdoter

Det følgende er en serie aforismer og anekdoter jeg skriver i ledige stunder. De fleste av dem handler om kunst, være seg litteratur, musikk, eller film. Jeg har av og til brukt fra dette materialet når jeg har gitt forelesninger.

1.
Da jeg var 13 år, ble jeg svært interessert i jenter. Jeg pleide å tilbringe ettermiddagene på biblioteket, før jeg dro hjem og så to-tre timer på amerikanske sit-coms fra 60- og 70-tallet på kabel-tv. På biblioteket var det mange bøker med nakne damer. Spesielt var det lett å finne nakne damer i kunstbøkene. Jeg bladde meg gjennom de bøkene biblioteket hadde, og valgte meg ut de damene jeg likte best. Jo mer realistisk maleriet var, desto bedre likte jeg damen. Modernistiske malerier ignorerte jeg. Ingres var en favoritt.
En ettermiddag jeg satt og bladde i bøkene, kom en av bibliotekarene bort til meg og sa: Tommy, du som er så glad i kunst, du må lese denne boken. Hun dro frem en stor bok om impressionismen. Jeg hadde bladd i den og likte den ikke. Ingen av kvinnene var noe vakre, de var fete og slurvete malt, og Renoirs ung kvinner motbød meg med sin kjøttaktige fremtoning. Men jeg lånte boken og tok den med hjem. Jeg kjente bibliotekaren godt og ville ikke skuffe henne.
Da jeg kom hjem, tenkte jeg: Hva om hun stiller meg spørsmål? Jeg var i skolealder, og vant til at alt man ble bedt om å lese av andre, skulle man ha prøve i. Jeg leste derfor boken. Jeg var redd for at min egentlige interesse skulle bli avslørt. Boken var stor, lang og inngående. Resultatet var at jeg forstod hvorfor impressionistene malte som de gjorde, jeg forstod hvorfor de skilte seg fra dem som kom før, jeg forstod hvorfor modernistene ikke var realister. Jeg forstod plutselig hva kunst var. Renoirs ung kvinner ble vakre, mye vakrere enn de livløse modellene til Ingres. Konsekvensen av dette, var at jeg for mange år fremover mistet interessen for jenter og ble fanatisk opptatt av billedkunst.

2.
Vi satt på kjøkkenet hos Jan Krey, han skrudde opp holderen til en sepedispenser, jeg drakk kaffe og røkte. Vi snakket om buddhisme, om hvor vanskelig det er å ikke gi etter for begjær. Plutselig utrøt ham: Nei! Jeg har skrudd holderen opp feil vei! Han holdt opp dispenseren på tvers og viste meg. Han sa: Jeg får prøve å skru den opp den andre veien.

3.
Like etter at jeg ble kjent med Tore Bøe, intervjuet jeg ham for en dokumentarfilm. Jeg stilte ham et spørsmål, og han snakket uten stans i mange minutter, gled fra svaret over i et nytt emne, fra det over over til neste og enda videre. Etter et par spørsmål, der han svarte på samme måten – jeg lærte ham senere å kjenne og vet nå at det er slik han er – spurte han om vi ikke kunne ta en pause. Jeg svarte, Selvfølgelig, og tenkte at han kanskje var sliten etter all snakkingen. Vi gikk ut på verandaen og mens vi tok en røyk, fortsatte han å snakke uavbrutt på samme måten som han svarte, og jeg tenkte at, Det er det her jeg skulle filmet.

4.
Jeg bodde et år noen måneder i Spania da jeg studerte, og hadde kommet tilbake til Barcelona etter et opphold sørpå, for å reise hjem til Norge. Jeg dro opp til en bar i Gracia, der jeg kjente noen folk, og ble sittende så lenge utover natten at jeg forsov meg til flyet morgenen etter. Jeg ringte flyselskapet, som booket billetten min over til en flyvning neste dag, og fikk dermed en ekstra dag i Barcelona. I avisen så jeg at det var utstillinger med Francis Bacon, William de Kooning og Franz Klein. Jeg brukte dagen på å reise rundt i byen for å se utstillingene, som alle gjorde et ekstremt inntrykk på meg, dels for sin brutalitet, dels for sin ekspressionstiske kvaliteter, dels for deres strenghet i uttrykket. På kvelden spiste jeg på en japansk restaurant, der jeg var eneste gjesten. Jeg hadde ikke reist mye og var lett påvirkelig. Den dagen jeg forsov meg til flyet i Barcelona, hadde jeg for første og eneste gang en følelse av å være midt i verden.

5.
Den første kassetten jeg kopierte, da jeg var syv eller åtte år, var fra min bestefars samling med “Your Hundred Favorite Melodies”, en Readers Digest-samling med hundre favorittverk fra den klassiske musikken. Faren og bestefaren min fortalte meg hvilke musikkstykker jeg burde velge, men jeg tok bare opp musikk av Beethoven. Jeg hadde skrevet av noteeksempler fra hans verk fra bøker om musikkteori og musikkhistorie som jeg hadde lånt på biblioteket, og lest en biografi om ham. Lenge var de enste kassettene jeg hadde, musikk med Elvis, Beatles og Beethoven. De er fremdeles mine tre favoritter, og har satt sitt preg på all annen musikk jeg har hørt.

6.
Da jeg var 16, det første året på gymnaset, meldte jeg meg inn i Skien filmklubb. Jeg hadde da allerede i flere år vært uhyre interessert i film. Jeg så absolutt alt jeg kom over. Jeg leste alle filmbladene som biblioteket abonnerte på. Den første filmen det semesteret var Terry Gilliams Brazil, som oppslukte meg fullstendig. Jeg nynnet på tittelmelodien i ukesvis etterpå. Jeg fortalte om filmen til klassekammeratene, men ingen andre hadde sett den. Etter visningen dro jeg opp til mine besteforeldre, og bestefaren min sa han gjerne ville bli med meg på filmklubben, han var svært glad i film. Vi ble således i flere år fremover, det yngste og det eldste medlemmet av Skien filmklubb. Den neste filmen, og den første vi så sammen, var Citizen Kane av Orson Welles. Det var filmen som gjorde at jeg instinktivt forstod at film også kan være en kunstform, dersom filmskaperen ønsker det.

7.
Jeg tror alle som liker film, drømmer om å lage film. Og jeg tror alle som ser mye film, en gang ser en film som får dem til å tenke at, En slik film kan jeg også klare å lage. En slik film for meg var Stranger Than Paradise av Jim Jarmuch, som jeg så i kjellersalen på Porsgrunn kino da jeg 17. Det var en film som var så enkel og liketil, at jeg visste at om jeg hadde et kamera kunne jeg lage noe liknende. Senere oppsøkte jeg independentfilmer og undergrunnsklassikere, og John Cassavetes ble en av mine favoritter. Da jeg senere studerte film på Agder folkehøyskole, var det hans bilde jeg hang på veggen. Det var også der på folkehøyskolen jeg mistet en langvarig ambisjon om å bli filmskaper, da jeg innså hvor mye penger og hvor mange folk og hvor mange kompromisser man må inngå, for å lage en film, selv en enkel, liketil en. Jeg begynte derfor å skrive dikt.

8.
Jeg har hørt Tore Bøe brekke en chopstick og det ble den nydeligste musikk. Etter en konsert han hadde på AvantGarden, sa han til meg:
xxxxxJeg liker bare
xxxxxxxxxmusikk
xxxxxxxjeg kan ta på

9.
Tidlig en morgen mens jeg gjorde meg klar for å dra på jobb, satte jeg på Soundtracks for the Blind med Swans. Etter å ha hørt på den en god stund mens jeg gjorde andre ting, slo det meg at jeg ikke kunne huske at musikken var så nedtonet og ambient, selv om jeg hadde hørt platen et utall ganger før. Men jeg var trett og hadde litt dårlig tid, og det passet med slik musikk og jeg tenkte ikke mer på det. Det var ikke før jeg slo av anlegget for å dra på jobb, at jeg oppdaget at volumet var skrudd nesten helt ned på null.

10.
I en musikktime på barneskolen, der lærerinnen snakket om Schubert, korrigerte jeg henne hva gjaldt den ufullendte 8. symfonien. Jeg hadde nettopp lest om den i en bok, men hadde ennå ikke hørt den. Lærerinnen ble svært fornærmet, og noen dager etter tok hun hevn ved å fortelle klasseforstanderen min, som var svært kristen, at jeg hadde bannet i friminuttet, noe som var sant.

11.
Vi hadde en kanin som het Pelle. Vi tok den over fra sønnen til arbeidskollegaen til faren min. Den hadde et bur ved siden av lekestuen, og fikk mat hver morgen og hver kveld. Jeg hadde en kamerat som hadde mange kaniner; det var derfor jeg også ville ha en.
En kveld da jeg var femten skulle jeg ut og mate Pelle. Det var en helt vanlig kveld, men ute på trappen ble jeg plutselig overveldet av en følelse av at jeg kom til å dø. Jeg var sikker på at jeg kom til å dø på vei bort til kaninburet. Jeg gikk ned fra trappen og ut på plenen. Jeg gikk bort til buret, matet Pelle og gikk tilbake inn. Da jeg kom inn igjen var jeg svært overrasket over at jeg likevel ikke døde.

12.
I 1995 måtte jeg trekke alle fire visdomstenner. Det hadde verket i flere måneder, men jeg var student og hadde lite penger og var lite lysten på en slik utgift. Tilslutt gikk det dog ikke lengre, og jeg bestilte time.
Da jeg satt på venteværelset til den første timen, bladde jeg gjennom et årsgammelt nummer av Time magazine. Der fant jeg en artikkel om universets alder, om forskere som hadde funnet stjerner eldre enn universet selv. Artikkelen vekket straks opp igjen min barndomsinteresse for astronomi, og jeg dro senere på dagen til biblioteket og kopierte artikkelen fra bibliotekets utgave.
Jeg begynte å lese bøker om astronomi, kosmologi, kvanteteori og teoretisk fysikk. Jeg saumfarte universitetsbibliotekets hyller, og bladde meg gjennom utallige årganger med American Scientist, Scientific American, New Scientist, Science og Nature. Jeg leste alt jeg kom over som hadde med kosmolog og kvanteteori å gjøre, i perioder i årene som fulgte brukte jeg mer tid på teoretisk fysikk enn på mine egentlige studier.
En kveld jeg var på vei hjem fra universitetet, i en periode da jeg spesielt fordypet meg i kvanteteori, sparket jeg til en kork som lå på gaten. Umiddelbart slo en tanke ned i meg: Denne korken er laget av det samme materialet som meg, på et nivå er denne korken og jeg like for universet. Denne tanken gjorde at jeg plutselig forstod mange av de prinsippene som lå til grunn for det jeg leste om. Den gjorde også at jeg ble klar over en sammenheng mellom meg og den fysiske verden rundt meg, og den forandret således hele mitt livssyn.

13.
Jeg har lidd for kunsten. Til mitt forsvar skal anmerkes at det var for andres kunst jeg led, og at det var helt ufrivillig. Jeg er et bedagelig menneske. Jeg tror alle de som hevder man må ofre for kunsten og som romantiserer bohemlivet, aldri egentlig har vært fattige. Jeg oppdaget at i de periodene da jeg bare spiste brød og bananer og slet med å få betalt husleien hver måned, tenkte jeg lite på kunst og veldig mye på mat og penger. David Cotner sa det best, han sa: Suffering for art is soooo overrated.

14.
Tom Chimichurri sa til meg: “Alle kunstere kan lage ét dårlig verk; man kan ikke være like konsentrert alltid. Å lage to dårlige verk tyder på at man bare er interessert i pengene. Å lage tre dårlige verk derimot, betyr det at det eneste man har er talent.”

15.
Jeg bodde to uker i Valencia i 1994, under Fallas-festivalen. En kveld gikk jeg til en restaurant/bar like nedenfor pensjonatet; det var bar nede og på en slags hems over baren var restauranten. På en lang hylle bak baren stod det bare flasker med J&B whisky. Så da kelneren kom til bordet, bestilte jeg et glass J&B. Hun ristet bare på hodet. Jeg ga bestillingen en gang til, men igjen ristet hun bare på hodet og gjorde det klart at hun ikke kjente til den. Jeg gjentok det veldig tydelig: “Jaayyy-and-beee.” Hun ristet bare på hodet. “J&B, the whisky,” prøvde jeg igjen, ganske perpleks over at hun ikke forstod hva jeg snakket om. Hun forklarte meg på svært gebrokkent engelsk at de ikke hadde den typen whisky. Jeg skulle til å forklare, men hun ga meg tegn til å vente og kom tilbake med det jeg antar var hovmesteren på restauranten. Jeg forklarte at jeg gjerne ville ha et glass “Jay-and-bee.” Hun sa de ikke hadde den whiskyen. Så jeg pekte på rekken med flasker på hyllen i baren. “Oh, no!” sa hovmesteren og smilte. “Not jay and bee, that’s ‘cjhottata-be’!”

16.
Vi gjorde en jam etter en filmfremvisning av «Ballet Mecanique» i Filmklubb i 100, der Lasse Marhaug og jeg spilte som Two Limited. Vi diskuterte improvisasjon og Kai Mikalsen sa:
Improv er ikke fri, den er fordomsfull.

17.
En kveld jeg var ute å drakk med noen venner, traff jeg en dame som påstod jeg hadde en flott aura. Hun sa at jeg burde gå og gjøre en aurafotografering, at jeg kunne lære mye om meg selv. Jeg sa at jeg egentlig ikke hadde noe tro på slikt. Hun følte auraen min og sa at det var én utvalgt kvinne i mitt liv. Jeg protesterte og sa at bare én kvinne på et helt liv var i minste laget. Hun følte på auraen min igjen, og kunne nå fortelle at det var tre utvalgte kvinner i mitt liv. Jeg er ikke bortskjemt og sa meg fornøyd med dette.

18.
På døren ned i kjelleren der toalettet og dusjen var, i en leiegård jeg en gang bodde i, var det hengt opp et lite pappskilt der det stod: “Lukk døren!” Ved siden av dette, formet som en liten rød pil som pekte på pappskiltet, var et annet skilt der det stod: “Lukk døren!”

19.
Alexander Calder ble en gang spurt om hvordan han visste når et kunstverk var ferdig. Han svarte: Når det er middag.

20.
Det var en mann som dro opp i fjellene for å finne sjelefred. Etter et år kom han ned igjen, og de spurte ham: Fant du fred med deg selv? Han svarte: Nei, jeg var for opptatt med å finne ting å spise.

21.
Dag, en sangervenn fra universitetstiden, betalte aldri for kaffen i kantinen. Han hentet seg en kopp kaffe og gikk deretter rett ut forbi damen i kassen, uten å ense henne med et blikk. De stanset ham aldri. Han sa: Hvis du bare er frekk nok, slipper du unna med det. – Alle de store kunstnerne utviser den samme arrogansen.

22.
En gang da jeg var student diskuterte vi penger. Jeg argumenterte sterkt for at pengenes verdi bare var representativ, at penger bare er en papirlapp som vi tillegger en verdi. For å understreke mitt poeng brant jeg opp en 50-lapp. Det egentlige poenget med denne anekdoten er at jeg litt senere på kvelden måtte låne penger for å kjøpe meg en ny øl, og da innså at jeg tok helt feil.

23.
På et filmklubb-seminar på Hamar som jeg deltok på da jeg gikk på folkehøyskolen, var det en forelesning med den danske regissøren Nils Malmros. I pausen spurte jeg ham om hva han mente om å studere ved filmskoler, noe jeg da seriøst overveide. Han sa at de sikkert var bra, men at det også var risikabelt, fordi man blir lært svarene på spørsmål og problemer man ikke visste at eksisterte.

24.
Da jeg var liten, før jeg begynte på skolen, tok min mor kjøretimer. Jeg fikk noen kroner og tuslet rundt for meg selv den timen hun var borte. Jeg brukte alltid å kjøpe godt for pengene på Bakeren; der hadde de egen godtedisk. Der var det en jordbær-sjokolade jeg hadde veldig lyst på, men aldri nok penger til. Hver gang jeg var for å kjøpe godt, spurte jeg damen bak disken om jeg hadde nok penger, men jeg hadde det aldri. En dag fortalte jeg moren min om sjokoladen, og neste gang hun hadde time, fikk jeg nok penger til å kjøpe den. Men da jeg fikk den i munnen, smakte den så forferdelig at jeg måtte spytte den ut og jeg kastet resten.

25.
Jeg har en tanke som stadig vender tilbake: Hva om det er slik at man egentlig lever alle livene i verden, gjennom hele historien? Hva om det er slik at når man dør går man bare over i et nytt liv og lever dette, og så videre, til man har levd alle livene som har eksistert i historien. Ikke egentlig som reinkarnasjon, men at én sjel lever hele menneskehetens liv, at tilslutt er man alle menneskers minnner og erfaringer? Egentlig en ganske besnærende tanke, men også motbydelig, når man tenker på hvor mange kjedelige, forferdelige, grusomme liv som må leves.

26.
Da jeg begynte på gymnaset var jeg fast bestemt på å bli advokat. Den eneste grunnen til dét, som jeg idag kan huske, er at jeg gjerne ville ha en stor garasje. På frokost-tv en lørdagsmorgen var det et intervju med kunstneren og livsnyteren Ferdinand Finne, hvis kunst jeg avskyr, men hvis personlighet jeg respekterer dypt. På spørsmål om han kunne gi ‘et råd til ungdommen’, svarte han at ungdommen burde gjøre det de hadde mest lyst til å gjøre. Jeg tenkte meg om og fant ut at jeg ikke hadde lyst til å bli advokat, jeg hadde lyst til å bli filmregissør. Slik forandret FF livet mitt. Om det ble til det bedre eller det verre, kan jeg idag ikke si.
Mange år senere, i forbindelse med en utstilling han holdt i Trondheim, traff jeg FF. Jeg hadde lyst til å fortelle ham om betydningen av hans råd for mitt liv, men han var så sur og gretten den kvelden at jeg ikke fikk meg til å gjøre det. Jeg angrer på det idag, for ikke lenge etter døde han.

27.
Da jeg var liten var det noe som het Herøya-messa; en handelsmesse og tivoli nede på idrettsparken, med konserter hver kveld. En gang skulle evangelisten Aage Samuelsen spille der. Akkurat den dagen pøsregnet det. De ringte til ham – dette har jeg fra min far – og sa at om det fortsatte slik var det like greit å avlyse konserten, for ingen ville komme. Aage Samuelsen sa, Ikke tenk på det, jeg skal ordne med været. Like før konserten begynte – jeg var der med min farmor, som var en stor beundrer av ham – sluttet det å regne, det var opphold under hele konserten og først da Aage Samuelsen gikk av scenen, begynte det å regne igjen.

28.
Jeg var på en klubb der det tidligere på kvelden hadde vært en konsert. På toalettet overhørte jeg en diskusjon mellom to kompiser om konserten. Den ene syntes det hadde vært en glimrende konsert fordi bandet spilte så bra. Den andre mente det var en dårlig konsert fordi bandet spilte for bra.

29.
Jeg ble kjent med Lasse Marhaug da han var sivilarbeider og kinomaskinist på Cinemateket, der jeg var tilknyttet først som hjelper og siden som medlem av Programrådet. Han spilte alltid spennende og, for meg, ukjent musikk før og mellom forestillingene og vi ble kjent fordi vi begynte å diskutere musikk. Noen fortalte meg at Lasse hadde utgitt en cd – jeg hadde aldri møtt en før, som hadde gitt ut sin egen cd – og at de atpåtil hadde den på biblioteket.
På denne tiden hørte jeg mye på avantjazz, improv og ganske mye på klassisk samtidsmusikk, og jeg spurte meg stadig, Hvor kan musikken gå etter dette? Da jeg hørte Lasses plate – Science Fiction Room Service : hard hvitstøy, aggressiv og pulserende – fallt plutselig alle bitene på plass. Jeg så nå linjen fra Varese og Cage gjennom Musique Contrete og Stockhausen og frem til den eksperimentelle scenen på ende 60tallet og improvbevegelsen. Jeg kunne knytte sammen en mengde forskjelligartede musikalske uttrykk som ulike momenter i den samme bevegelsen. Lasses plate besvarte mitt spørsmål:  Musikken beveger seg av og til fremover ved stadig å vende tilbake til lyden, og ved å – tidvis tildels ekstremt – ignorere etablerte former og konvensjoner.
Det gikk også opp for meg, men dét litt senere, at noise var min mulighet til å uttrykke meg musikalsk. Igjen på grunn av Lasse og kanskje særlig Tore Bøe, som viste meg at alle kan gjøre det – det behøvs ingen instrumentelle ferdigheter og man er ikke tynget av den musikalske kunstmusikk-tradisjonen. Man kan istedenfor dyrke et personlig uttrykk, man kan søke frem og bruke de lyder man selv liker, på den måten man selv ønsker. Mange snakker om at noisen er demokratisk, idet den gjør det mulig for alle å lage musikk. For meg er noisen en måte å igjen gjøre musikken menneskelig på.

30.
Howard Moscowitz begynte introduksjonen til en konsert han holdt i Trondheim, med å si: “I’m gonna improvise for about twenty minutes…Whatever.”

31.
Jan Krey fortalte at en gang han kom hjem til sin pianolærer, spilte hun musikk på et svært lavt volum. Han spurte om hun alltid spilte musikken så lavt. Hun svarte: “Når jeg virkelig skal lytte, gjør jeg det.”

32.
Vi var på en rockekonsert. Da konserten begynte reiste Per Borten seg og sa: “Du skal stå og høre rock ‘n’ roll!”

33.
Steve Reich var Festivalkomponist på Kammermusikkfestivalen, men kom likevel på fremføringen av Pendulum Music på Ramp på Svartlamo’n. Han kom rett fra New York og var åpenbart sulten og sliten. Han var svært opptatt av at lyden var stilt riktig, slik at feedbacken ikke bare ble høy skriking: “It should be a joke, not a pain.” Lokalet var stappfullt med folk, Reich kom, jeg introduserte ham, han slapp mikrofonen uten å si noe, fremføringen gikk meget bra, han var fornøyd. Det hele tok en seks-syv minutter. Deretter dro han rett tilbake til hotellet. Han var på Ramp ikke engang i ti minutter. Det var flere barn på happeningen, mange av dem ville opp på scenen og svinge på mikrofonene under fremføringen. En unge sa, “Se mamma, mikrofonene disser.” Luna, til lo-fi Terje og Monica sa om stykket etterpå at, “Det var så lite at jeg kunne puttet det i lomma mi.” Pekka kjørte live video til musikken, med et kamera montert på mikrofonene, projisert på et lerret på veggen. Et annet barn hadde under fremføringen hvisket til faren sin, “Veggen er blitt borte.”

34.
Da jeg bestemte meg for at, Nå skal jeg lære å spille gitar, sluttet jeg på dagen å bite negler. Jeg tenkte at, Jeg trenger lange, sterke negler skal jeg bli en god gitarist. Men tiden gikk og andre ting dukket opp, og det ble ikke til at jeg lærte å spille gitar likevel. Den dagen jeg tenkte, Jeg kommer aldri til å lære å spille gitar, begynte jeg å bite negler igjen.

35.
Jeg var på teater. Ved siden av meg satt den en mann som åpenbart kjedet seg forferdelig. Han sukket og vred seg i stolen og så på klokken hele tiden mens stykket varte. Det var virkelig veldig forstyrrende. Da forestillingen var over, var han en av de siste som sluttet å applaudere.

36.
Jeg spør meg selv ofte om hvorfor jeg ikke tror på Gud. Det forekommer meg av og til så ulogisk å ikke gjøre det, men jeg kan samtidig ikke finne noen god eller overbevisende grunn til å tro. Jeg har rett og slett ikke troen; i den forstand at jeg er ateist og ikke agnostiker. Da jeg var liten og spilte fotball, pleide jeg å be til Gud før kampene om at jeg måtte score. Jeg gjorde det nesten aldri, kanskje fire-fem mål i hele min aktive karriere, noe som antageligvis er en medvirkende årsakt til at jeg senere mistet troen. I oppveksten var jeg med i flere klubber og foreninger i kristen regi. Det var Gnisten hver torsdag i kirken, og Onsdagsklubben i Meninghetshuset. Begge var aktivitetsklubber, men med bønn og innimellom litt kristen forkynnelse.
I en periode på ungdomsskolen var jeg svært religiøs og jeg pleide å be i smug på skolebussen hver morgen. Jeg hadde ingen tanker om ikke å skulle konfirmere meg i kirken. Jeg tok bibelundervsningen ganske alvorlig og studerte flittig, men jo mer jeg leste jo mer smuldret troen i meg. Jeg fikk mer og mer problemer med å godta forestillingen om en «allmektig Gud» og på selve konfirmasjonsdagen var det lite religiøse tanker igjen i meg. Men da var det selvsagt for sent å trekke seg. Jeg konfirmerte meg mer med omtanke for besteforeldrene mine. Spesielt min farmor var svært religiøs, men på en god måte. Da jeg ble 16 år meldte jeg meg ut av statskirken. Det var min første voksne avgjørelse, men jeg torde ikke si det til noen i familien. Ikke lenge etter meldte jeg meg inn i Skien filmklubb.

37.
Da jeg studerte ved universitetet og en gang leverte en opptakssøknad, så damen i studentekspedisjonen på skriften min – som er ganske uryddig og tidvis helt uleselig  – og sa: Du har havnet på feil hylle, du skulle blitt lege.

38.
Paul Lytton var forsinket til Oslo for All Ears festivalen (dette var i 2006). Atpåtil rotet flyselskapet bort bagasjen hans, med alt av utstyr. Han kom en knapp time før konsertstart og brukte tiden på å lete frem ting han kunne lage lyd med. Noen gamle tønner, tomflasker, jernrør. Da han ble spurt om det etterpå, svarte han bare, «I had to improvise.» * På en konsert vi arrangerte med Evan Parker Trio (Parker, Lytton og Guy) i Trondheim sa en overraskende opplagt Parker mellom to låter, «It’s totally improvised, but we sometimes confer about the details.» (26. nov 05)

39.
To menn jeg traff i Barcelona, som begge het Ramon
1. Hver kveld kom Ramon til «Las Guitarras» for å drikke og spille gitar med sine venner. De regnet ham som den beste gitaristen blant de faste gjestene. Han spanderte muskatelvin på meg og spilte Albeniz. Han viste meg bilder av sin elskerinne, sin kone og deres tre barn. Han fortalte meg at han var svært lykkelig.
2. Det henger en karikaturtegning av ham over pianoet, hendene raser over tangentene, et glisende ansikt med en diger sigar. Jeg spurte bartenderen, som fortalte at Señor Ramon en gang var en berømt cafépianist.
Han kommer til Café del Sol hver kveld, sitter ved pianoet, drikker likør og røker på den samme digre sigaren. Han er gammel nå. Stokken ligger på tangentlokket, hendene skjelver.
Han snakker ikke engelsk, men hever glasset til en skål. Hver kveld er det alltid noen som overtaler ham til å spille. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg snur meg bort og smiler.

40.
Scener fra Buenos Aires (2005)
* En søndag forlot jeg Lasse og Anla i leiligheten og gikk bort til Av. Corrientes for å drikke espresso på La Opera og kjøpe plater. Utpå ettermiddagen ble jeg sulten og gikk på Pippos (Paraná). Jeg trodde først det var stengt fordi lyset var slått av, men kelneren vinket meg inn, han så på meg med en blanding av overbærenhet og mild forundring. Ingen kommer for å spise middag klokken 17.30 en søndags ettermiddag. Ikke på noen annen dags ettermiddag heller. Jeg bestilte en Bife de Chorizo med salat og en øl. Jeg spiste og tenkte på hvor lett det er for en nordmann å havne i utakt med en by på 14 millioner. Slik forstod jeg byen bedre. At en by så stor har en så fast rytme, at først når man glir inn i denne rytmen åpenbarer den virkelige byen seg. At å spise middag på ettermiddagen er nok til at livet går deg forbi senere på kvelden, når alle andre trekker til restaurantene.
* Det er over 40.000 registrerte taxier i Buenos Aires. Taxi er en billig og praktisk måte å bevege seg rundt i byen på. Man blir fort lei av å gå i gatene, luftforurensningen er høy, det blir lange avstander; det er en veldig stor by. Taxisjåføren som kjørte oss fra havnen og opp til Xul Solar-museet merket vår misnøye med Michael Bolton-låten som ble spilt på radioen. Han satte på en kassett med Pink Floyds Piper at the Gates of Dawn. Vi bifalt dette og begynte å diskutere Pink Floyd, dette hadde vi ikke hørt på lenge. Taxisjåføren snudde seg mot oss og sa: «Pink Floyd is my life.»
* Etter en sedvanlig frokost, med croissants med dulce de leche og mate cocido, satt jeg og leste Buenos Aires Herald. Anla sa, «Tom, du vet mer om Argentinsk politikk enn jeg gjør.» Jeg spurte om han ikke fulgte med, det var oppkjøring til parlamentsvalget i oktober, hver dag var det demonstrasjoner i gatene. (Dagen vi kom var det gateslagsmål mellom demonstranter og politiet. Arbeidsledigheten er høy, lønningene er lave, kjøpekraften for offentlige lønninger har sunket med 70 prosent siden 2001-02. De politiske fløyene angrep hverandre for å bedrive destabiliseringspolitikk. Anla kaller det «the Argentinian Style» – tingene halter av gårde på sitt skjeve vis. Selv har han fire forskjellige jobber; Roberto har to. Et halvt århundre med militærkupp, korrupsjon og vanstyre, rasering av det offentlige tilbudet og en valuta uten verdi. Forfallet er synlig i Buenos Aires, forskjellene mellom rike og fattige likeså. Byen er en kontinental by i Sør-Amerika, bosatt av sør-amerikanere med immigrantbakgrunn som forholder seg til en i all hovedsak europeisk kultur, men mangler fundamentale, vestlige demokratiske vaner. (Det er ikke merkelig at Roberto elsker denne byen og lar seg inspirere av den til de grader han gjør.) Dette er her og nå mer estetikk enn virkelighet; det er en tilstand, omstendigheter som påvirker/bestemmer måten å leve livet på. (En av de første dagene vi var i Buenos Aires var det en notis i Herald – forøvrig den eneste nyheten fra Norge vi fikk her nede – om at Norge for femte året på rad ble kåret av FN til det beste landet å bo i. Lase og jeg så på hverandre; «Hvis det er så bra, hvorfor vil vi bort derfra da?» Anla sa, mens han laget linsegryte til oss, «You can do anything in Norway, you are so good.» Først da jeg var hjemme igjen, kom jeg på et svar: «Vi gjør ikke det vi vil, vi gjør det vi kan.»)) Anla sa han ikke relaterte seg til den virkeligheten mine aviser presenterer, at han ikke ser på tv – «dét er ikke virkeligheten». Anla sa: «The only option is the metaphysics.»
* Gud har et tv-show i Buenos Aires: Moncho og Anla spiller fotball uten mål. VM i Argentina, 1978. Reynols hadde da allerede eksistert i 11 år, noe jeg ikke var klar over. Jeg var fan av Mario Kempes og samlet på klistremerker til min klistremerkebok. Jeg visste heller ikke at Argentina var en militærjunta, at i perioden 1973-1983 ble minst 10.000 mennesker bortført, torturert og drept i «Den skitne krigen.» Johan Cruyff visste det; han nektet å spille fotball i et diktatur. Antageligvis var dét grunnen til at Nederland ikke kom til finalen, der Vest-Tyskland tapte for vertsnasjonen. Argentinere i dag har et blandet forhold til denne seieren. I et land der folk er ekstremt opptatt av fotball (for eksempel dyrkes Maradonna fremdels som et ikon – du finner bilder av ham overalt (han er blitt tynn igjen etter oppholdet på Cuba og fått sitt eget tv-show), og t-shirts og grafittibilder på veggene over hele byen med påskriften «Gud») ble denne seieren ifølge Anla noe som legitimerte diktaturet internasjonalt og således forlenget det med flere år. Kan man stille Mario Kempes til ansvar for dét? Moncho liker ikke fotballspillerne, bare ballene. Ifølge Miguel fins det en egen fotball-farge.
To spesielle mennesker jeg traff i Buenos Aires
* Miguel Tomasin. Det som slo meg med Miguel var den kraftfulle verdigheten han utstrålte, roen. Han satt midt i blant oss, i lange perioder sa han ikke noe, han drakk te og spiste småkaker. Han bor med sin mor, Elisabeth Tomasin, noen få kvartaler fra Roberto, i tiende etasje. Hans far døde noen få måneder tidligere. Et borgerlig hjem, det er rolig der oppe, lyden fra trafikken er bare et sus i bakgrunnen, luften merkbart renere. Moren serverte te og kaker. Miguel var sentrum og likevel holdt han seg utenfor; han kontrollerte situasjonen, han var «the Master of Ceremony.» Han er mannen som startet Reynols og en rekke andre prosjekter. Han er verdens beste trommeslager. Han har vært gjest på frokost-tv og de mest profilerte talkshows i Argentina. Jeg har aldri opplevd noen som hadde en slik befalende kontroll uten å gjøre noe annet enn å være tilstede. Miguel lente seg over mot Roberto og sa, «The Skys of Flimming are Blue.»
* Nelson Gastaldi. Komponist, maler, kunstner, forfatter. Jeg traff ham for første gang på FESTIVAL DECIBEL II. I foajeen før konserten snakket jeg lenge med ham, dvs. han snakket lenge til meg – på brokker, i fraser og uttrykk på spansk, engelsk, tysk og svensk om hverandre – «tilsammans». Han bor i et hus med over 20 katter. Jeg ble introdusert til hans datter – «This is my daughter» – som jeg pga. uttalen trodde var hans «doctor». For en mann på godt over 70 år er det kanskje lurt å ha med seg en lege når man spiller live, tenkte jeg. Datteren fortalte meg inngående om hvor vakkert det var i Norge, noe hun hadde sett på tv. Nelson fortalte meg om norsk musikk. Han hadde studert den – og svensk, dansk, tysk, engelsk, osv. – i en årerekke på biblioteket på den engelske ambassaden. Han ramset opp navnene på en rekke norske, svenske og danske komponister. Han tilhører en annen verden, musikk for ham er en initieringsprosess, «my music in a mysterious way transports me to that world. And it can do the same with the listener if he is sufficiently prepared.»
* Reynols spilte på et torg; politiet kom og jaget dem bort. Uken etter kom de tilbake, koblet gitarene i gresskar og spilte. Også da stanset politiet dem, som «dårlige representanter for Argentina.» Jeg spurte Tom Chimichurri om denne hendelsen og han sa: «When in Buenos Aires, do as the Romans.»
(fra en katalogtekst jeg skrev for Borealis-festivalen, 2006)

41.
Jeg begynte å røyke påsken jeg fylte 30. Jeg hadde tidligere røkt både sigar og pipe, mest for kosens skyld. Men jeg røykte ikke, jeg var en røker; det var mer en forfengelighetsting enn noe annet. Påsken 2000 hadde jeg sett frem til ikke å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen  foran fjernsynsapparatet og se gamle filmer på TCM. Så ble TCM fjernet fra kabelnettet. Jeg kjedet meg. (Dette var på den tiden da jeg leste veldig lite.) På et innfall kjøpte jeg en pakke sigaretter. Jeg fant raskt ut at jeg likte å røyke; det var godt, og det ga meg noe å gjøre. (De som ikke har røykt kan aldri forstå hvor mye man gjør når man røyker – hele akten i seg selv er et gjøremål, en total aktivitet.)
Jeg røykte i fem år. I løpet av denne tiden sluttet jeg to ganger. Første gang fordi jeg mente det var for det beste, men siden jeg egentlig ikke hadde lyst til å slutte begynte jeg igjen noen måneder senere. Uten dårlig samvitighet. Den andre gangen var det kroppen som sa stopp, etter en lengere periode der jeg røykte 30 Camel uten filter om dagen. (Lasse Marhaug forsynte meg med sigaretter når han kom hjem fra turneer utenlands.) På en konsert med Acid Mothers Temple på nå nedlagte Posepilten i Trondheim, sa kroppen plutselig stopp, nå vil jeg ikke røyke mer. Jeg var røykefri i fire måender. I dag er det lett å si at det var dumt, men jeg tvang meg selv til å begynne å røyke igjen, på tross av at jeg egentlig ikke hadde lyst. Hvorfor? Jeg savnet å ha noe å gjøre.
Jeg røkte frem til 14. mars 2005. En kvinne jeg var i et ikke-forhold til, hadde sagt at om det ble noe mellom oss måtte vi begge slutte å røyke. Et minimalt offer, mente jeg. Dessuten var jeg oppe i over 30 sigaretter om dagen igjen, og sliten etter flere måneder med festivalarbeid, deadlines, etc. Jeg betemte meg for at dagen etter at vi hadde spilt inn materialet til det som skulle bli kortfilmsyklusen «Remembrance» (dagen etter var en mandag), skulle jeg slutte å røyke.  Det ble likevel ikke noe mellom denne kvinnen og meg, men jeg begynte ikke å røyke igjen; hun var ikke verdt det. Selv om jeg savner det å røyke, savner jeg ikke røyken. Med røykfrie cafeer er også mye av sjarmen med det å røyke borte; nytelsen ved et cafebesøk, med avisen, en kopp kaffe, mørk sjokolade og en sigarett var uten sidestykke.
Det skal dog sies at  jeg ikke har opplevd én eneste av de fysiske forbedringene antirøyke-kampanjene lover. Selv om jeg sluttet frivillig og helt av meg selv, på dagen og ikke en eneste gang siden har hadde lyst på en sigarett (selv om jeg en gang eller to etter veldige mengder alkohol har tatt én), gjør uteblivelsen av de lovede helseeffektene at jeg naturlig nok føler meg ganske snytt.

42.
Jeg filmet Tore Bøe mens han spilte på en av sine akustiske laptops hjemme i stuen hans på Gran Canaria. Opptaket skulle med i en slags presentasjon av Tore og hans laptop-prosjekt. Utenfor vinduet stod en bil og tutet og tutet og tutet og tutet og… Jeg ble svært sint og tenkte at dette ødela hele opptaket. Det var ikke før jeg kom hjem og så på opptaket at jeg oppdaget at tutingen var i perfekt synkron takt til beaten i det Tore spilte. (Jan. 2008)

43.
Jeg rigget det tekniske til Lotto Konow Lunds utstilling Changing Art and Restoring the Studio på kunstforeningen i Porsgrunn. Hun var veldig opptatt av det tekniske på utstillingen, med oppsettet av prosjektporer etc., men fortalte at hennes estetikk på selve opptakene i all enkelhet gikk ut på å trykke på den røde knappen. Vi delte begge en forkjærlighet for den pønkete DIY-holdningen når det gjelder kusnt og video. Hun fortalte at hun brød seg lite om det tekniske ved det å arbeide med video. «Hvis det er mulig,» sa hun til meg, «er jeg videokunstens svar på Ed Wood.» (okt. 2009)

44.
Etter en radiooverført konsert av en av Mozarts klaverkonserter i BBC på 50-tallet, skal programverten ha sagt, «Dette var en klaverkonsert av Wolfgang Amadeus Mozart. Stillheten etterpå var også av Mozart.»