«THE MEDIUM IS THE MESSAGE – AND THE MESSAGE IS TWITTERED»
En online oppsetning inspirert av Henrik Ibsens «De unges Forbund» (1869), oppført på Twitter og Origo fra 4. juni til 2. juli 2010.
Oppsetningen kan du le/se ved å klikke her
Scenekunst.no skriver om oppsetningen her
En artikkel fra ABC Nyheter om oppsetningen finner du her
xxxxx
TEKNISK INFORMASJON
Idé og konsept:
Mario Michelli og Tom Løberg
Teknisk utførelse:
Mario Michelli
Instruktør og manusbearbeidelse:
Tom Løberg
Skuespillere:
Stensgård, broiler …………………….. Olav Hanto
Bratsberg, eiendomskongo ………… Anders Restad
Monsen, investor …………………….. Anne-Linn Gremmetsen
Thora, Bratbergs datter …………….. Tom Løberg
Ragna, Monsens datter ……………… Even Bolstad
Herje, pensjonert kapitalist ……….. Tom Løberg
Rundholmen, butikkeier ……………. Tom Løberg
Aslaksen, spaltist ……………………… Bjarne Nærum
xxxxx
Ibsen Online – konseptet
I samarbeid med PIT satte Tom Løberg og Mario Michelli opp Henrik Ibsens satire ”De unges forbund” fra 1869 på Twitter. Ibsens skuespill var modernisert og bearbeidet et moderne sosialt online nettverk.
Med en håndfull skuespillere – ingen av dem kjente til hvem de andre var – utspilles forviklingsdramatikken om den unge aktivisten Sten Stensgård og hans kamp for å danne en folkebevegelse og vekke til debatt knyttet til byutvikling. Hovedtalen hans ble publisert på Origo.no, der han også har opprettet sonen «De Unges Forbund» og der forestillingens publikum oppfordres til å delta og kommentere.
DUF var et gjennombruddsstykke for Ibsen idet det med sin realistiske og muntlige stil brakte dramatikken ett skritt videre; bort fra det vidløftige og kunstige scenespråket og over i et språklig uttrykk publikum kunne kjenne igjen fra hverdagslivet rundt seg. Det er denne fremføringens målsetting å føre dette vidre, ved å la skuespillerne bruke den muntlige ytringsmåten som folk uttrykker seg på på Twitter i dag.
Fra Ibsens skuespill var 7 karakterer trukket ut og har fått sin egen profil på Twitter; det er i stor grad skuespillernes oppgave (og frihet) å formgi karakterene online, men da innenfor de rammene som gis av Ibsens skuespill. Hvorfor skuespillerne ikke fikk vite hvem de andre er? For å unngå at man avtaler handlingsgangen seg i mellom, lener seg på hverandres utspill eller at man låser seg i forhold til bekjentskaper, etc. Et poeng var å fritt kunne leke seg og selv klart få definere karakterene slik de er bearbeidet etter Ibsens skuespill.
Bakgrunn
«De unges forbund» var et gjennombruddsstykke for Ibsen idet at det med sin ralistiske og muntlige stil bragte dramatikken ett skritt videre; bort fra det vidløftlige og kunstige scenespråket og over i et språklig uttrykk publikum kunne kjenne igjen fra hverdagslivet rundt seg. En målsetting og tanke bak det å sette opp Ibsen på nettet har vært å la skuespillerne få bruke språket – og stemmene – slik folk ytrer seg på nettet i sosiale nettverk a la Twitter, Facebook, etc.: Kort og konsist, og to the point.
Ajuwapillet er vidre kjent fordi det er et lystspill; dog med alvorlige undertoner, men i form av en komedie. Det er masse frem og tilbake, forviklinger, og den klassiske «karmaloven» er i full sving: Det går godt med dem som står for sine idealer, det går dårlig for dem som snur kappen etter vinden. Om dette kan man like gjerne trekke veksler på Moliere som på Ibsen.
Det var altså ikke meningen å ta tingene for alvorlig. Poenget var å leke med formen, improvisere innenfor rammene av konflikt og handling, og gi seg selv muligheten til å utvikle karakteren underveis. Det siste var kanskje det viktigste; at skuespillerne lar karakterene får «vokse» med konflikter og forviklinger. Spontanitet – og improvisasjon – var fra instruktørens side, fremhevet som et stort pluss.
Et annet element er linking til andre webressurser: Om man f.eks. finner noe på YouTube eller andre steder (i dette tilfellet var det mange referanser til lokale aviser) som man føler er relevant, eller som uttrykker eller understreker det man vil ha frem, var det bare å bruke dette materialet. Slik det ble valgte flere av skuespillerne å knytte diskusjonene i stykket og sine karakterers interesser opp mot lokale forhold og debatter.
Synopsis for online versjon
Det følgende er et synopsis av handlingen; som alle Ibsen-lesere vil se er det en ganske grov forenkling, av grunner gitt ovenfor. Til det at synopsis bærer mistenkelig mange likheter med lokale forhold (les: Byutviklingsdebatter i Porsgrunn) skal nevnes at grunndebatten kun er lettere modernisert i forhold til stykket så de likhetene var faktisk ikke så veldig tilsiktet, men mer eller mindre ga seg selv.
Den lokal-politisk engasjerte Stensgård er en ambisiøs ung mann som ønsker å gjøre politisk karriere i en liten norsk by. Han har alle de riktige meningene, og foregir å forfekte vanlige folks misnøye med offentlig styre og stell, men – viser det seg – er egentlig en oportunist, lar seg styre av Bratsberg og Monsens interesser, og synspunktene er veldig politisk korrekte og ganske grunne.
På nettstedet Origo.no poster han et flammende innlegg om byutvikling og næringspolitikk, der han bla. indirekte angriper en lokal investor, Bratsberg (en lokal investor. Opptatt av å skape verdier, stadig i kiv med lokale politikere og Monsens bitre konkurrent). Han oppfordrer til å starte en ny folkebevegelse, De unges forbund, som opprettes som en sone på Origo.no, der vanlige folks meninger skal bestemme utformingen av den politiske retningen og som skal protestere mot kapitalismens maktovertagelse over politiske bestemmelser i lokale byutviklingssaker.
Bratsberg tror imidlertid at angrepene i talen er rettet mot hans konkurrent og motstander, eiendomsutvikleren Monsen (Eiendomsutvikler; midt i utviklingen av en større eiendomsmasse, som han foregir skal utvikles til byens beste, men det skinner igjennom at han har helt andre og ganske så kommersielle interesser). Stensgård blir derfor til å begynne med en velkommen gjest i Bratsbergs elegante penthouse-leilighet på boligkomplekset Elvebredden.
Stensgård har tidligere lagt seg ut etter Monsens datter Ragna, men ombestemmer seg og legger seg etter Bratsbergs datter Thora i stedet for, som han overøser med fargre komplimenter online via Twitter. Thora er måtelig interesert og avventende. (Dessuten er hun ganske overfladisk og skjønner ikke – eller bryr seg om – det politiske spillet som skjer rundt seg.)
Stensgård forteller på et grillparty hos Bratsberg at det var ham innlegget på Origo var rettet mot og gir Bratsberg en offentlig unnskyldning. Men Bratsberg blir rasende når han innser at han er blitt hengt ut på denne måten og nekter å korrespondere med ham mer.
Thora på sin side er nektet et lån av faren, og har derfor lånt penger av hans konkurrent, Monsen, for å kjøpe seg inn i hans nye og risikable leilighetsprosjekt. Dette skaper svært ampre følelser hos faren. Stensgårds interesse for Thora kjølner og han kaster igjen øynene på den langt mer politisk aktive Ragna, og og beiler henne igjen. (Ragna er Monsens datter; aktivist, lokal-politisk engasjert, men svelger ikke helt Stensgårds polemikk.)
En annen som flagger sin interesse for Stensgård er den rike forretningskvinnen Rundholmen (en lokal forretnings-kvinne. Kynisk, men svak for smiger). Hun vil at Stensgård skal fronte hennes interesser i byutviklingssaker, men møter til sin store skuffelse liten interesse fra Stensgård.
Så smeller nyheten: Monsen trues med konkurs pga. manglende innbetaling av momse og arbeidsgiveravgift. Han er vanæret og hans vidløftlige prosjekter faller i grus, samtidig som det blir mer og mer åpenbart at Stensgård ikke får med seg noen i sin folkebevegelse. Han beiler fortvilet til Ragna for å få støtte, men hun skyver ham bare fra seg.
Resultatet er at Stensgård står tilbake uten partner, uten venner og uten noen til å sponse hans politiske kampanje. Han melder derfor at han flytter fra byen, og fra nå av ønsker å vie seg til miljøvernsaken.
I tillegg kommer Daniel Herje, pensjonert og aktiv kommentator om lokale forhold (dessuten en venn av Bratsberg) og Aslaksen, en lokal skribent.
Bastian og Erik er ikke talende karakterer i forestillingen, men refereres til ved behov.
Noen kommentarer til bakgrunn og erfaringer gjort
Å sette opp Ibsens «De unges forbund» kom i stand da Mario Michelli kontaktet Trond Hannemyr og spurte om PIT var interessert i å gjør et prosjekt på nettet. Trond visste om mine interesser på feltet, og introduserte oss til hverandre.
Den originale ideen var å konstruere en forestilling for Facebook, der jeg skulle skrive et handlingsforløp som så skulle utspille seg gjennom to profiler på Facebook. Vi jobbet litt med denne ideen, men jeg innså ganske raskt at dette vanskelig kunne la seg gjennomføre med den begrensede tid jeg hadde til rådighet på grunn av jobb. Det var Mario som ivret etter å bruke Twitter. Twitter er enormt stort bla. i USA og England, men har aldri helt tatt av som et personlig profileringsnettverk i Norge; her står Facebook mye sterkere. Jeg tenkte at en måte å slippe å skrive alt selv på, var å sette opp noe som allerede var skrevet. Den første som falt meg i hug, var Henrik Ibsen. Henrik Ibsen satt opp på Twitter. Det føltes riktig.
Jeg ville ha et av de tidligere stykkene, da det føltes friere i forhold til det å jobbe med det bearbeidet online. Å jobbe med et av Ibsens store dramaer slo meg som vanskelig; de er i form og uttrykk veldig låste, med få karakterer og ofte begrenset i lokalitet. Det var den senere Stensgård, Olav Hanto, som forslo «De unges forbund», og det slo meg at med sin løse form, mange karakterer, satiriske form og ikke minst det at det idag ikke er så ofte lest, var det akkurat dét jeg så etter.
Jeg hadde en håndfull skuespillere i tankene til prosjektet. Alle sa i utgangspunktet ja, men det skulle vise seg vanskelig å få all med da vi først begynte, et par falt fra underveis, noen trådte til underveis og én kom inn – av eget initiativ – mot slutten. Til Mario og min store glede. Men frafallet og manglende oppfølging gjorde at jeg selv måtte agere hele tre karakterer, noe som overhodet ikke var planen; jeg hadde i utgangspunktet bare reservert Herje til meg selv.
I ettertid kunne man kanskje valgt andre karakterer fra stykket, bla. burde vel Selma vært med. Men tanken var bla. å smelte sammen f.eks. Erik og Thora Bratsberg i én karakter, det samme med Bastian og Ragna Monsen. Slik kunne Thora være den som rotet det til økonomisk, og så videre. En rekke andre karakterer ble således mikset sammen, rett og slett for å kunne holde oversikten som instruktør og praktisk sett, i og med at det ikke var så mange skuespillere involvert.
Skuespillerne ble instruert gjennom email. Her ble en revidert handlingsgang skissert; det var så helt opp til skuespillerne om hvordan de fulgte opp instruksjonene i forhold til sine karakterer. Et eksempel på en slik «instruksjonsmail» kan du lese her. Ellers var synopsis såpass lite førende at vi kunne leke oss med karakterene og konfliktene, og likevel holde oss innenfor rammene av karakterforhold og grunnkonflikter i Ibsens skuespill.
Tanken var fra begynnelsen av å knytte forestillingen opp til lokale saker. I Porsgrunn raser – som i alle byer – til enhver tid en ganske heftig byutviklingsdebatt, som det i forhold til DUF var enkel å hekte seg på. Hvordan skuespillerne forholdt seg til denne, ble igjen overlatt til dem. Jeg skalerte det ned til en problemstilling om hvem som egentlig bestemmer byutviklingen? Politikere? Forretningsmenn og investorer? Hvem setter egentlig den politiske og sosiale dagsordenen; hvem er det som fører diskusjonen, hvem leder den, hvem dilter etter – og hvorfor får de ikke mer motstand?
Med handlingsgang og karakterer på plass, var det bare for Mario å opprette profilene på Twitter, samt å lage en side der karakterenes innlegg ble feedet til, slik at det var enkelt for publikum (og skuespillerne selv) å følge gangen i det hele.
Et problem var i forhold til skuespillere. Som nevnt falt noen fra, det var tekniske problemer, tidsnød, etc. Et par fulgte ikke opp det å poste innlegg når de selv ikke var fremtredende i handlingen; her er det Twitter skiller seg veldig fra sceneteater – livet på Twitter fortsetter også når karakteren ikke er på scenen. At det ikke ble postet daglig, men at postene istedenfor ble bolket opp gjorde også at interaksjonen mellom karakterene ikke fikk den flyten den burde hatt. Enkelte var ikke heller like flinke til å lese instruksjonsmailen; dette ble særlig et problem mot slutten da det ble vanskelig for andre karakterer å følge opp handlingsgangen.
En skuffelse var mangelen på publikumsinterasksjon. Bla. fikk innlegget på Origo ingen respons (i form av motsvar eller kommentarer) fra publikum; altså fikk Stensgård ingen tilhengere til sin folkebevegelse, hverken i oppsetningen eller i virkeligheten. Derimot fikk vi veldig mange positive tilbakemeldinger på oppsetningen, og antallet «publikummere» lå daglig på over 100 unike brukere daglig mot slutten av produksjonen. Dette tallet hadde nok vært betydelig høyere om forestillingen ble kjørt på Facebook. Det samme gjelder publikumsdeltagelsen, selv om forestillingen da hadde riskikert å drukne i nettopp publikumsdeltagelse.
Men for Mario og meg var dette et pilotprosjekt. Det var lov å ta det litt på sparket, komme med noen sleivspark, være spontane, etc. Da vi var godt igang med bearbeidelsen av Ibsen og oppsettet på Twitter, ble vi også klar over at The Royal Shakespeare Company hadde gjort en liknednde oppsetning, av Shakespeares «Romeo and Juliet». Denne fungerte som inspirasjon for oss, og lært oss mye om hvordan vi skulle arbeide med vår forestilling, bla. hvor viktig det er å bearbeide materialet til å fungere innenfor rammene av et sosialt nettverk. Her kan du følge Juliets twits: http://twitter.com/julietcap16. (Via henne kommer du også inn på de andre karakterens sider).
For våre planer om andre online produksjoner har arbeidet med en oppsetning av Ibsen på Twitter gitt Mario og meg mange og enormt viktige erfaringer. Ikke minst fordi jeg mener det er viktig å skape teater der folk er – og de er mer og mer online. Og fordi mulighetene til å skape fortelleinger er så enorme.
Tom Løberg 